En god krangel forlenger livet og styrker demokratiet

Kjære alle sammen,

Jeg er tilbake på Svartlamoen etter et intensivt skriveopphold på hytta. Jeg prøver å bli ferdig med hovedoppgaven i Norsk. Formen blir mer og mer eksperimentell. Jeg klarer ikke å la være å skrive sært, enda stemmene fra min indre kritiker løper løpsk med tradisjonsbærernes ærend. De sarkastiske kommentarene sitter løst. Den forbanna hånlatteren. I likhet med Sigurd hører jeg også til den rasen som gjerne ofrer standpunktkarakteren for våre kampsaker. Fordi jeg har mat på bordet, hytte og bil kan jeg tillate meg å legge tjue års skolegang i potten for det jeg tror på. Snakk om bortskjemt og privilegert. Det betyr ikke at det alltid er lett å gå mot strømmen, det kan vel Sigurds rulleblad bevitne. Men privilegert er vi jo samme f.

Jeg var nylig innom bloggen eller "klasserommet" for å se om det hadde vær noen innom siden sist. Jeg så at Sigurd går inn for at vi skal bli "tekstpushere", at vi skal oppmuntre resten av klassen til å bli tekstprodusenter og dermed virkelighetsforvaltere. "Tekst er makt, for gjennom teksten defineres virkeligheten", poengterer han. Jeg deler hans oppfatning av at det finnes interesser i form av maktstrukturer som er opptatt av at virkeligheten skal oppfattes på en bestemt måte. Disse må nødvendigvis ha sanksjonsmekanismer mot at folk, som selv inngår i denne strukturen, gir seg til å forvalte virkeligheten som tekst, skriver Sigurd.

Sigurd snakker ut fra sin egen dyrekjøpte erfaring, men jeg kjenner meg godt igjen. Det gjør jeg også i Gjertruds innlegg. Jeg overraskes til stadighet over hvordan vi ganske så uavhengig av hverandre er opptatt av den samme tematikken: Stedstilhørighet i utvidet forstand. Det handler ikke bare om å finne seg et geografisk område, et nabolag eller et hus å kjenne seg hjemme i. Det handler kanskje like mye om å finne en stedstilhørighet i forhold til andre mennesker både sosialt, faglig og politisk. Og alle disse tingene henger etter min mening nøye sammen. For mitt anliggende her dreier det seg blant annet om å finne et ståsted å skrive fra. Og kanskje er denne bloggen et godt utgangspunkt for et fellesskap å skrive ut fra eller som Sigurd så treffende uttrykte en av ideen bak bloggen: "Å gjenskape b-klassen som felles referanseramme og tilhørighetsfelt ". Jeg synes hele dette initiativet er interessant i mange sammenhenger som ikke skal forfølges her. Men tenk bare på hva dette sier om norsk-klassen, og den enorme betydningen faget kan ha med den rette kjemi mellom elever og lærere, i hvert fall for noen av oss. Norskfaget står jo i en særstilling når det gjelder fortolkning gjennom lesing, skriving, fortelling, fortolkning og meningsbrytning.

Løbeck har sagt til Sigurd at han opplevde vår klasse, som spesiell ved at vi hadde så mange forskjellige meninger. Dette var jo selvsagt fordi takhøyden i norskklassen ikke bare tillot nettopp en slik variert meningsutveksling, men også oppmuntret til det. Det at vi nå søker sammen til en videreutvikling av norskklassen som forum henger i hvert fall for min del sammen med at jeg er så utrolig lei av å være anti-intellektuell outsider i det akademiske miljøet. Følelsen av at de andre ser på meg som dum, ikke fordi jeg skiller meg ut, men at jeg skiller meg ut på feil måte, ikke fordi jeg er uenig eller stiller spørsmål, men fordi jeg er uenig på feil måte og stiller feil spørsmål. At jeg ikke klarer å skrive sånn som dem. At jeg ikke vil.

Det at vi igjen har tatt plass bak pultene i vår gamle norsk-klasse handler ikke om verken nostalgi eller regresjon slik jeg ser det, men om å revitalisere et felleskapet som nettopp er basert på nettopp å ha ulike meninger og være uenig. Men hvis bloggen skal ha noen hensikt må vi også våge å ta et oppgjør med oss selv! Det er denne mangelen på oppgjør med egne holdninger, fordommer og maktstrukturer som ofte gjør meg mest provosert over tette fellesskap enten det er en politisk organisasjon, en arbeidsplass, et nabolag eller et fagmiljø. Det må være rom for en løpende selvkritisk debatt, uten at man dermed blir selvdestruktiv eller henfaller til den overfladiske selvironien som virker mer som selvskryt enn selvkritikk, den hører i alle fall gymnastida til.

Bloggen har et enormt potensial som flerstemt utrykk, et klasserom fullt av flerhodete troll med mange ulike stemmer. Vi får håpe de andre er like taletrengte som oss som hittil har satt oss bak pultene. Døra står åpen.

Kom! så unner vi oss en god gammeldags krangel!

Nora