Kjære alle sammen,
Bloggen Løbeck er altså en realitet, et briljant initiativ fra Nora og Sigurd og som også jeg urettmessig fått ære for. Jeg støtter initiativet fullt ut, selv om det ikke er fritt for at jeg har noen meninger om hvordan en slik blogg bør fungere. Først og fremst er jeg svært glad for å få være en del av denne gjengen. Dessuten er jeg i en fase i prosjektet mitt som gjør at alle avledninger taes i mot med glede, og blogging er derfor en velkommen anledning til å gjøre noe annet enn det jeg egentlig bør holde på med.
Jeg har tenkt litt på Noras utfordring. Stiloppgaver er vel strengt tatt noe jeg gjorde meg ferdig med den gangen på slutten av 80-tallet. På den andre siden setter jeg pris på muligheten til å formulere tekster som skal leses også av folk utenfor den akademiske maurtua. Og stikkordet som dukket opp når jeg begynte å tenke på mitt svar på utfordringa, og som for meg ble bindeleddet mellom ordene Løbeck, norsk, identitetskrise og kvantefysikk, var ordet stedstilknytning. Sikkert ikke tilfeldig. Det er et tema jeg er opptatt av både på jobb og privat. Siden det har viste seg å krysse Nora sine interesser, også faglig og privat, har vi hatt noen fine samtaler rundt temaet i det siste. Det var derfor også med interesse jeg leste Sigurds innlegg om sitt forhold til sin namdalske storbondebakgrunn.
For som Sigurd har også jeg et svært ambivalent forhold til Namdalen og Namsos, om enn kanskje på en annen måte. Til daglig vet jeg slett ikke om jeg kan si at jeg har noe forhold til stedet i det hele tatt, bortsett fra at jeg besøker det av og til for å besøke mine foreldre og annen familie som bor der. Ved utgangen av gymnaset var jeg mer enn noen ting opptatt av at jeg ikke orket en dag til på det stedet, og uansett hva det ble til, så var det viktigste av alt at jeg kom meg bort derfra. Jeg hadde ikke tid til å vente til over sommeren engang. Selv om min mors familie er svært bundet til stedet, kan jeg ikke si mitt forhold til stedet er knyttet opp til familiens historiske forankringer til plassen heller, slik jeg har hørt Nora fortelle. Kanskje med unntak av noen gode barndomsminner langt tilbake i tid, men som kommer i skyggen av at mitt eget barn knytter meg kanskje mer til det stedet vi bor på i dag. Jeg har derfor lurt på om jeg i det hele tatt har noen tilknytning til stedet jeg kommer fra og eventuelt hva det skulle innebære.
Det er her de obligatoriske ordene kommer inn – og mitt litt raske svar på Nora sin utfordring. Jeg må innrømme at enkeltvis betyr ikke ordene så mye for meg. Løbeck var en fin lærer, som nok slet med å få formidlet sine faglige interesser til en gjeng mer eller mindre våkne elever. Jeg var nok ikke alltid så våken i alle fall. Jeg tenker at hans betydning ikke ligger så mye i den kunnskap han formidlet til oss, som i konsekvensene hans undervisning i norsk hadde. Da tenker jeg spesielt på måten undervisningen virket samlende på oss. Det er det som mest sitter igjen hos meg, og som en stor del av min stedstilknytning hviler på, det fellesskapet vi utviklet den gang. I norsktimene og andre timer, i pausene og fritida, gjennom konfliktene og diskusjonene og alle de opplevelsene vi hadde (og ikke hadde) sammen i de årene. Det betyr noe for meg. Og derfor setter jeg pris på at vi nå ser ut til å finne tilbake til noe av det.
Jeg håper at vi gjennom "Løbeck" skal kunne utvikle fellesskapet vårt videre. For å få til det, tror jeg det må være rom for å vise fram de mange ulike sider ved oss selv. Her kan vi, som Sigurd er opptatt av, være samfunnsborgere, men vi kan også være forbrukere, foreldre, forvirrede, frustrerte og forbannede og mange av de andre sidene ved våre liv som opptar oss i dag.
Og for å avslutte det hele, så vil jeg gjerne komme fram med noe som opptar meg en del for tida:
Er det noen som har en namdalsbunad størrelse pike til salgs, eller kjenner noen som har det?
PS! Det begynner å haste!
Vennlig hilsen
Gjertrud
posted by Sigurd Lydersen at 8:41 AM
3 Comments:
Namdalen og Namsos,
Gjertrud sier hun har et ambivalent forhold til Namdalen og Namsos. Ja, jeg også lengtet ut da jeg vokste opp der. Men når man kommer ut, og vender tilbake, så skjer det noe. Barndomsplassen, stedet hvor en har gjennomgått den brutale utviklingsprosessen fra barn til voksen, det framstår for meg som mytisk mark. Det skjer noe når man nok en gang, med nye erfaringer og refleksjoner bak pannebrasken, vender tilbake til sin barndoms og ungdoms velkjente landskap, landskapet man ofte befinner seg i nattestid i drømme, så fylt av komprimerte minner og emosjoner, som kobler seg opp mot nye hendelser når man er tilbake.
Denne opplevelsen har for meg bare blitt sterkere og sterkere for hver gang jeg har vendt tilbake, og med begravelsen av morfar 19. april kom det til en slags forløsning. Det er utrolig verdifullt i vår tid å kunne samles ved en kirke på et sted hvor alle kjenner alle og inngår i et større hele. Det er faktisk en helt kosmisk opplevelse, med kloden under deg, folk rundt deg, og kosmos over deg. Sånne opplevelser er utenfor rekkevidde nede i den forvirrede folkevrimmeelen i landets hovedstad, med så mye forstillelse og fanteri.
Ja, kjære medelever, dere leser riktig, jeg, kommunisten, har blitt religiøs. Jeg tror på en allmektig kraft og på en sammenheng i tilværelsen, ser stadig vekk Gudsbevis i sammenkoblinger for vakre og harmoniske til å være tilfeldige, og opplever meg selv i bunn og grunn som et lite, svakt og utsatt menneske i verden, som trygt kan lene meg til noe større enn meg selv.
Jeg opplever følgelig egentlig ikke lenger et særlig ambivalent forhold til Namdalen, men vil gjerne oppfatte meg som en namdaling i verden, på godt og ondt.
Jeg har dessverre ingen bunad, størrelse pike, å tilby.
Sigurd
12:25 PM
Tekstpushing. Vi er alle virkelighetsforvaltere
Hvor blir det av alle de aktive og engasjerte medelevene som skulle fylle disse sidene med sin mangfoldige livsvisdom, spør Gjertrud.
Fire dager etter at bloggen ble opprettet, er det ennå bare de tre opprinnelige initiativtakerne som har gitt lyd fra seg, mens Maaike har meldt at en stiloppgave er på vei fra Sverige. Jeg tror det ikke helt før jeg ser det. En slik blogg er som jeg har påpekt noe nytt, utfordrende og kan oppleves som ganske skremmende. Det ligger en forpliktelse i den, en forpliktelse om å si noe, og det er den forpliktelsen Maaike imøtekommer når hun melder at en stiloppgave er på vei. Men når man så setter seg ned for å skrive de bevingede ord, det er da det blir vanskelig. Fryktelig vanskelig.
Ideen til et slikt forum ble som nevnt unnfanget en aften forleden i Trondheim, i en situasjon av generell elendighet som gjorde det maktpåliggende å snakke om den typen tematikk man ikke snakker om når man slumper til å treffe på tidligere klassekamerat på sin ferd gjennom livet. Vi snakket sammen som venner, ikke tilfeldige bekjente med noen felles minner men opptatt hver med sitt, vi satte våre respektive liv i perspektiv og drøftet samfunnsutviklingen i norsklærer Løbecks ånd.
Å invitere tidligere klassekamerater inn i et slikt ordskifte er radikalt, og mitt stalltips er at Maaike nå sitter nede i Malmø og lurer hardt på hvordan hun skal gripe saken an, særlig sånn som jeg og Gjertrud har fyrt av, ut fra en livssituasjon hvor vi sliter med noen av de samme problemstillingene, og har behov for forum hvor det går an å snakke fritt. Det er ikke alle som er i samme livssituasjon, og det er mange som frykter å havne i en slik livssituasjon.
Jeg tror, at for å realisere Løbeck-bloggen som b-klassens greie, så må vi, initiativtakerne, befatte oss litt med "tekstpushing". Jeg har ikke hørt det ordet før, har dere? Tekstpushing er noe ganske nytt noe, som jeg nå bringer opp fra sløydkjelleren i hjernen min for å vise fram. Se denne rare saken: Den største myten i norsk bokbransje, sa Nils Rune Langeland til meg på Kunstnernes hus en fredag forleden, er at det utgis for mange bøker. Saken er at der er for mange forlag, og alt for få manuskripter, slo han fast og stirret på meg, megetsigende. Det er en veldig riktig påpekning. Se rundt oss: Hvor mange i vår generasjon, den mest utdannede og åpne i norsk historie, figurerer i offentligheten som forfattere? Åsne Seierstad, Lars Svendsen, Erlend Loe, Ari Behn og noen til. De er svært få faktisk, særlig på det faglitterære området. - Det mangler insentiver og nødvendige rammer for unge mennesker til å omsette sine erfaringer og sin innsikt i trykte medier, påpekte Langeland, og lød som et ekko av årsmøteseminaret "De unges forbund" i NFF i fjor, hvor de unges situasjon i Bok-Norge ble satt uner lupen, og disse forholdene satt ord på. Som informasjonsansvarlig i NFF på den tiden klarte jeg ikke å holde meg, tok ordet og holdt et begeistret innlegg om mulighetene, som fikk Hedvig Skonhoft Johannessen til å foreslå meg for en signingsferd for saken, og NFFs legendariske nestleder Tove Berg til nærmest å falle på kne for meg i sin hyllest etter møtet. Noen måneder etterpå var min tid i NFF ute. I anledning bokhøsten i fjor gikk generalsekretær i NFF Trond Andreassen nok en gang ut og klaget på at forlagene ga ut for mange debutanter.
"Tekstpushing" innebærer et aktivt program for å bøte på den situasjonen, og ta opp kampen med et 68er etablissement som av en eller annen grunn har problem med å slippe de nye stemmene fram. Hensikten med denne bloggen er ikke som i andre medier, å fungere som et eksklusivt utvelgelsesmaskineri i forhold til befestede forutsetninger, men det motsatte, å stimulere til tekstproduksjon av enhver art fra folk som sitter inne med mye, men som står overfor sperrer mot å ta i bruk det skrevne ord, med alle de konsekvenser det har. Tekst er makt, for gjennom teksten defineres virkeligheten, og strukturer som er opptatt av at virkeligheen skal betraktes på en spesiell måte, må nødvendigvis ha sanksjonsmekanismer mot at folk som inngår i strukturen selv gir seg til å forvalte virkeligheten gjennom tekst. sånn sett er det mang en hierarkisk struktur som vakler under presset fra moderne informasjonsteknologi. Like før jeg selv ble satt på gata, skrev jeg i NFF-Bulletin i fjor vår følgende fra et viktig forfattermøte i Ukraina, hvor jeg var tilstede:
- Hva sier imidlertid et slikt skjebnesvangert forfattermøte om forfatterrollen? De ekstreme omstendighetene rundt denne generalforsamlingen anskueliggjorde menneskelige svakheter og kvaliteter. Det slo meg: De tusen forfatterne som stilte opp i Kiev denne dagen må ha skjønt noe veldig vesentlig. Kanskje blir man ekstra disponert for å skjønne saker og ting når man har befattet seg inngående med den smertefulle prosessen å produsere en litterær verdifull tekst? Kanskje man da skjønner at verden ikke bare er noe som er, men at den også er gjenstand for skapende virksomhet? De tusen forfatterne på gata i Kiev 28. februar framstod som én kollektiv forfatter, som skrev videre på et nytt kapittel i Ukrainas – og Europas – historie, under overskriften: DEMOKRATI.
http://www.nffo.no/bulletin_artikkel.asp?id=180
Tekstpushing innebærer at vi, initativtakerne til dette forumet, er oss bevisste sperrene folk sitter med i forhold til å ta det store skrittet selv å bli tekstprodusent og virkelighetsforvalter, og med dette forumet etter beste evne søker å motvirke disse sperrene. Vi må altså jobbe litt med våre medelever, oppmuntre dem, pirre dem, provosere dem og støtte dem, og når en ny virkelighetsforvalter så endelig trer ut av skapet, skåle sammen.
Leve Løbeck!
Sigurd
4:53 AM
Kjære Maaike,
Beklager, det var ikke meningen å såre deg. Jeg burde formulert meg annerledes enn "Jeg tror det ikke før jeg får se det." Poenget mitt er at det er en helvetes prosess å skrive, ikke at du ikke er i stand til det. Tekst imøteses.
Redaktøren
11:02 AM
Post a Comment
<< Home