Internett og angst

Kjære alle,

I går fikk den lyse idè å opprette denne bloggen, som en virtuell realisering av noe som ble lansert da jeg, Nora og Gjertrud møttes på utestedet Credo i Trondheim en hverdagskveld for noen uker siden. Jeg hadde samme dag rast litt fra meg på St. Olavs hospital, hvor min mor for nylig fikk amputert foten pga. kreft. Slike hendelser røsker tak i folk, og hvirvler opp mye, og gjorde meg så opphvirvlet at jeg fikk behov for å dele mine tanker med gamle klassevenninner, som stilte opp, slik gamle klassevenninner av den ordentlige sorten gjør. I et perspektiv av arbeidsledighet, sykdom og generell elendighet fikk vi en samtale som gikk dypere enn det trygge "Hva driver du med?" og hahaha. I denne sammenhengen oppstod ideen om å søke å gjenskape b-klassen som felles referanseramme og tilhørighetsfelt gjennom tidsskriftet Løbeck, i en situasjon hvor nettopp tilhørigheten til et større hele i samfunnet over hele linja er under press. Da min kjære morfar, den namdalske storbonden, døde noen dager senere, ble begravelsen en uke etter nok en påminnelse om verdien av tilhørighet, da Ranemsletta kirke var full av bygdefolk, og vi, karene i den indre krets, bar pater familias ut mellom oss, til tonene av Amazing grace, fra Kirkerommet ut i sola. Det var noe av det sterkeste og vakreste jeg har opplevd i mitt 33-årige liv.

Tilbake i Norges hovedstad Oslo, i min 37 m2 ettromsleilighet i Jens Bjelkesgate på Enerhaugen/Tøyen, med utsikt utover landets eneste skyline, blir disse opplevelsene av tilhørighet veldig verdifulle. Oslo lider, opplever jeg, av at det norske storsamfunnet ennå er av ung alder og egentlig aldri helt har blitt etablert. Oslo-tilværelsen er preget av rotløshet og manglende opplevelse av tilhørighet. Landets hovedstad er fullt av engstelige folk, som går på akkord med sin egen samvittighet, for ikke å miste en skjør tilhørighet til de sammenhengene man har klart å opprette. På denne måten blir byens splittet opp i en rekke lukkede miljøer, gjenger nærmest, hvor det er vanskelig å vinne innpass, med mindre man fullt ut kjøper gjengens virkelighetsbetraktning og stil.

Med min namdalske storbondebakgrunn opplever jeg denne situasjonen som ganske så provinsiell. Jeg skjønner ikke hvorfor vi som lever i et så rikt og velutviklet land skal gå rundt og krype for hverandre, hva vi skal være så redde for. Denne opplevelsen har jeg gått rundt med helt siden rektor-saka ved Namsos videregående, da medelevene i idehistorie ikke ville underskrive på vårt klagebrev på rektor Tranås, fordi de var engstelige for nedsatt standpunktkarakter. - Hva har standpunktkarakteren å si, når demokratiet står på spill, var vår reaksjon, trygg som jeg var med min namdalske storbonde middelklassebakgrunn på at verden uansett standpunktkarakter lå for mine føtter. - Jo, sånn er systemet, Sigurd, svarte namdalingene, som i standpunktkarakteren så et være eller ikke være i møtet med storsamfunnet.

Nå, vel etablert og arbeidsledig etter å ha mistet min faste jobb i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), skjønner jeg at denne namdalske ydmykheten overfor øvrigheita, i klar kontinuitet med middelalderen, ikke er et særnamdalsk fenomen, men preger hele landet. Hele Oslo framstår som en eneste stor ansamling engstelige namdalinger, som går rundt og er livredde for sin egen skygge.

Det er på denne bakgrunn at jeg er så glad for at mine gamle klassevenner ikke bare møtte meg i en presset situasjon i Trondheim, men også vet å sette pris på denne bloggen og gå i dialog. Da jeg opprettet den i går, skrev mitt åpningsinnlegg og mottok svar fra Nora, så skjedde det noe. Jeg fikk en smule angst. Svaret til Nora skrev jeg under påvirkning av denne angsten, og i hele går etterpå gikk jeg rundt og tenkte gjennom det jeg hadde skrevet og var redd for at jeg hadde sagt noe jeg ikke burde ha sagt. En slik blogg er noe annet enn den opprinnelige ideen om et tidsskrift Løbeck. Et tidsskrift har en treghet i seg og representerer en utvelgelsesprosess som gjør at det skrevne ord kommer på større avstand. På mange måter pakkes ordene inn i et organisatorisk apparat, og skjules av det ferdige produktet som er vel så mye en ting som en budbærer. Ved å ta i bruk internett og opprette denne bloggen så forsvinner denne beskyttelsesmekanismen, og bare ordene og budskapet står igjen i all sin nakenhet og med sin kraft.

I jobben jeg har bekledd som informasjonsansvarlig i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) ble jeg var internetts sprengkraft som informasjonskanal. E-post stod sentralt da vi senhøstes 2003 spredte informasjon om Kuchma-regimets maktovergrep mot den ukrainske forfatterforeningen, og i dagene som fulgte fikk vi svarmeldinger fra verden over fra interesserte som takket for informasjonen vi hadde viderebrakt. E-post og internett representerer en veldig påvirkningsmulighet for alle som har noe å formidle som ellers ikke kommer fram i offentligheten, noe jeg jo har. Konfrontert med sprengkraften i dette nye mediet så blir jeg samtidig ydmyk. Jeg bruker våpenet nådeløst mot folk som forveksler sin egen posisjon med sin egen person, slik Oslo-etablissementet har for vane, og ble 9. mars i år domfelt på dette grunnlag, for noe Oslo tingrett oppfattet som "krenkelse av en annens fred". Problemet er bare at de fredsforstyrrede er sentrale tillitsvalgte i Norges Fredslag, og nettopp gjør seg skyld i å forveksle maktposisjonen de besitter med sin egen posisjon. På samme vis har jeg satt lederne for Kopinor og min tidligere arbeidgiver under press, med det resultat at debattforumet jeg gjør bruk av på www.bevegelsen.no, nylig var stengt en uke etter skriftlig klage fra de berørte for sletting av mine innlegg. Affæren viser at de berørte opplever slik omtale som en belastning, og viser dermed mulighetene som ligger i internett som informasjonskanal.

Men dere, kjære b-klassinger, har jeg ingen grunn til å skulle sette under et slikt press. Det var det jeg var engstelig for at jeg var i ferd med å gjøre da jeg i mitt svarinnlegg til Nora trakk fram sovjetisk vitenskapsfilosofi og antydet det ene og det andre. Derfor ble jeg så lettet og glad da jeg forstod at jeg ikke hadde skremt dere bort, men at dere hadde lest det jeg skrev med glede og til inspirasjon, slik jeg leser det dere skriver på samme måte.

Må vi holde denne ånden ved like og videreutvikle den, og la denne bloggen Løbeck tjene til å avdekke vår tilhørighet og fremme vår trygghet som frie borgere i det selvstendige Norge. Det er i hvertfall noe jeg har stort behov for, under dagens litt pressede forhold på alle kanter.

Sigurd