En god krangel forlenger livet og styrker demokratiet

Kjære alle sammen,

Jeg er tilbake på Svartlamoen etter et intensivt skriveopphold på hytta. Jeg prøver å bli ferdig med hovedoppgaven i Norsk. Formen blir mer og mer eksperimentell. Jeg klarer ikke å la være å skrive sært, enda stemmene fra min indre kritiker løper løpsk med tradisjonsbærernes ærend. De sarkastiske kommentarene sitter løst. Den forbanna hånlatteren. I likhet med Sigurd hører jeg også til den rasen som gjerne ofrer standpunktkarakteren for våre kampsaker. Fordi jeg har mat på bordet, hytte og bil kan jeg tillate meg å legge tjue års skolegang i potten for det jeg tror på. Snakk om bortskjemt og privilegert. Det betyr ikke at det alltid er lett å gå mot strømmen, det kan vel Sigurds rulleblad bevitne. Men privilegert er vi jo samme f.

Jeg var nylig innom bloggen eller "klasserommet" for å se om det hadde vær noen innom siden sist. Jeg så at Sigurd går inn for at vi skal bli "tekstpushere", at vi skal oppmuntre resten av klassen til å bli tekstprodusenter og dermed virkelighetsforvaltere. "Tekst er makt, for gjennom teksten defineres virkeligheten", poengterer han. Jeg deler hans oppfatning av at det finnes interesser i form av maktstrukturer som er opptatt av at virkeligheten skal oppfattes på en bestemt måte. Disse må nødvendigvis ha sanksjonsmekanismer mot at folk, som selv inngår i denne strukturen, gir seg til å forvalte virkeligheten som tekst, skriver Sigurd.

Sigurd snakker ut fra sin egen dyrekjøpte erfaring, men jeg kjenner meg godt igjen. Det gjør jeg også i Gjertruds innlegg. Jeg overraskes til stadighet over hvordan vi ganske så uavhengig av hverandre er opptatt av den samme tematikken: Stedstilhørighet i utvidet forstand. Det handler ikke bare om å finne seg et geografisk område, et nabolag eller et hus å kjenne seg hjemme i. Det handler kanskje like mye om å finne en stedstilhørighet i forhold til andre mennesker både sosialt, faglig og politisk. Og alle disse tingene henger etter min mening nøye sammen. For mitt anliggende her dreier det seg blant annet om å finne et ståsted å skrive fra. Og kanskje er denne bloggen et godt utgangspunkt for et fellesskap å skrive ut fra eller som Sigurd så treffende uttrykte en av ideen bak bloggen: "Å gjenskape b-klassen som felles referanseramme og tilhørighetsfelt ". Jeg synes hele dette initiativet er interessant i mange sammenhenger som ikke skal forfølges her. Men tenk bare på hva dette sier om norsk-klassen, og den enorme betydningen faget kan ha med den rette kjemi mellom elever og lærere, i hvert fall for noen av oss. Norskfaget står jo i en særstilling når det gjelder fortolkning gjennom lesing, skriving, fortelling, fortolkning og meningsbrytning.

Løbeck har sagt til Sigurd at han opplevde vår klasse, som spesiell ved at vi hadde så mange forskjellige meninger. Dette var jo selvsagt fordi takhøyden i norskklassen ikke bare tillot nettopp en slik variert meningsutveksling, men også oppmuntret til det. Det at vi nå søker sammen til en videreutvikling av norskklassen som forum henger i hvert fall for min del sammen med at jeg er så utrolig lei av å være anti-intellektuell outsider i det akademiske miljøet. Følelsen av at de andre ser på meg som dum, ikke fordi jeg skiller meg ut, men at jeg skiller meg ut på feil måte, ikke fordi jeg er uenig eller stiller spørsmål, men fordi jeg er uenig på feil måte og stiller feil spørsmål. At jeg ikke klarer å skrive sånn som dem. At jeg ikke vil.

Det at vi igjen har tatt plass bak pultene i vår gamle norsk-klasse handler ikke om verken nostalgi eller regresjon slik jeg ser det, men om å revitalisere et felleskapet som nettopp er basert på nettopp å ha ulike meninger og være uenig. Men hvis bloggen skal ha noen hensikt må vi også våge å ta et oppgjør med oss selv! Det er denne mangelen på oppgjør med egne holdninger, fordommer og maktstrukturer som ofte gjør meg mest provosert over tette fellesskap enten det er en politisk organisasjon, en arbeidsplass, et nabolag eller et fagmiljø. Det må være rom for en løpende selvkritisk debatt, uten at man dermed blir selvdestruktiv eller henfaller til den overfladiske selvironien som virker mer som selvskryt enn selvkritikk, den hører i alle fall gymnastida til.

Bloggen har et enormt potensial som flerstemt utrykk, et klasserom fullt av flerhodete troll med mange ulike stemmer. Vi får håpe de andre er like taletrengte som oss som hittil har satt oss bak pultene. Døra står åpen.

Kom! så unner vi oss en god gammeldags krangel!

Nora

Den namsoske identitetskrise

Besøk Namsos før det er for sent. - 50-tallsbyen off the beaten track.

Winston Churchill skal ha stått bak det nyskapende og overraskende lite brukte verbet: å namsosiere (to namsosiate) i betydningen å utslette fullstendig. Store lille Namsos ble bombet sønder og sammen i 1940 på grunn av sin strategiske beliggenhet. I dag; langt utenfor allfarvei, E6, jernbane og skipsleia. Bare en og annen tysk bobilturist på vei til havfiske, gjerne tidligere utstasjonert her under krigen, forviller seg innom denne perlen av en 50-tallsby. En britisk pilot skal ha beskrevet fugleperspektivet av Namsos by night som et nydelig lysende halskjede i natta, med bykjernen som smykke-steinen hvilende i Namsen-fjordens halsgrop.

Ta en rusletur i svenskbyen og nyt 50-tallsnostalgien og funkis-nabolagene før husmorvinduene og de kombinerte karportene og postkassestativene i villmarkspanel tar over. Her kan du bestige byfjellet Klompen, bade i bombehøl-kulper fra andre verdenskrig og slå lens bak nåva med familiemannen Bjarne Brøndbo. Lokalbefolkningen har gjerne sørsamiske aner og taterblod, men er ikke klar over det selv. Generelt er de skeptiske til det som ikke er Namsos-aktig. På Michael-Jackson-aktig vis forsøker Namsos også å fornekte sin 50-talls identitet gjennom en pågående dekonstruksjon av gjensreisningsbyens unike arkitektur. Namsos må derfor oppleves før det er for sent. Og som DDE også har gjort et poeng utav: Den som ikke har sett Namsenfjorden i regn, kan ikke si at han vet alt om Europa. Reis til Namsos før hun de-namsosierer seg selv.

Namsos er byen som er så selvopptatt at man kan lure på hvilket selvbilde som ligger bak fasaden. Namsos er fuglekassa som gjerne vil forandre seg til et sveitsisk gjøkur. Namsos er Gunnhild Johansen som skifter navn til Cassandra Moon. Namsos er femtitalls sofaen trekt opp i 80-talls bomull. Namsos er den lille trekkspill-byen som gjerne vil være Rock City. Det er flere namsosinger som har sett solnedgangen på Aya Napa enn på Aglen! Her finnes en imponerende tetthet av solarium-salonger tatt i betraktning av at ingen vedkjenner seg bruken av dem. Men som en inngiftet slektning fra Venezuela spontant uttrykte det da han så en av de mange brunbarkede urinnvånerne under et slektstreff sist sommer : "In Namsos, even the black people are blond".

Hilsen Nora

Hilsen fra Løbeck

Kjære alle,

Jeg ringte i dag Løbeck og fortalte ham om initiativet. Han satte tydelig pris på det, og sa han måtte sjekke at det ikke var 1. april. Han skrøt av oss, sa at han godt husket b-klassen som en særegen forsamling. Han trakk spesielt fram at klassen var i stand til å se en sak fra flere sider, noe som ga grunnlag for fine og opplysende debatter.

Løbeck ba meg hilse alle sammen, noe jeg gjør med dette. Jeg sendte ham link til bloggen, og han virket interessert i å bidra selv med noen ord, men først ut i juni eller eventuelt over sommeren, når han får tid til å sette seg ned ved maskinen. Tenk å få Løbecks skriftlige minner om oss, og andre betraktninger! Mye å glede seg til framover. Han og Gretha var på ferie for tiden i Skåne, og deretter blir det sommerferie. De har kjøpt en enbolig i Oslo, og har det riktig bra, virker det som.

Sigurd

Kjære alle sammen,

Bloggen Løbeck er altså en realitet, et briljant initiativ fra Nora og Sigurd og som også jeg urettmessig fått ære for. Jeg støtter initiativet fullt ut, selv om det ikke er fritt for at jeg har noen meninger om hvordan en slik blogg bør fungere. Først og fremst er jeg svært glad for å få være en del av denne gjengen. Dessuten er jeg i en fase i prosjektet mitt som gjør at alle avledninger taes i mot med glede, og blogging er derfor en velkommen anledning til å gjøre noe annet enn det jeg egentlig bør holde på med.

Jeg har tenkt litt på Noras utfordring. Stiloppgaver er vel strengt tatt noe jeg gjorde meg ferdig med den gangen på slutten av 80-tallet. På den andre siden setter jeg pris på muligheten til å formulere tekster som skal leses også av folk utenfor den akademiske maurtua. Og stikkordet som dukket opp når jeg begynte å tenke på mitt svar på utfordringa, og som for meg ble bindeleddet mellom ordene Løbeck, norsk, identitetskrise og kvantefysikk, var ordet stedstilknytning. Sikkert ikke tilfeldig. Det er et tema jeg er opptatt av både på jobb og privat. Siden det har viste seg å krysse Nora sine interesser, også faglig og privat, har vi hatt noen fine samtaler rundt temaet i det siste. Det var derfor også med interesse jeg leste Sigurds innlegg om sitt forhold til sin namdalske storbondebakgrunn.

For som Sigurd har også jeg et svært ambivalent forhold til Namdalen og Namsos, om enn kanskje på en annen måte. Til daglig vet jeg slett ikke om jeg kan si at jeg har noe forhold til stedet i det hele tatt, bortsett fra at jeg besøker det av og til for å besøke mine foreldre og annen familie som bor der. Ved utgangen av gymnaset var jeg mer enn noen ting opptatt av at jeg ikke orket en dag til på det stedet, og uansett hva det ble til, så var det viktigste av alt at jeg kom meg bort derfra. Jeg hadde ikke tid til å vente til over sommeren engang. Selv om min mors familie er svært bundet til stedet, kan jeg ikke si mitt forhold til stedet er knyttet opp til familiens historiske forankringer til plassen heller, slik jeg har hørt Nora fortelle. Kanskje med unntak av noen gode barndomsminner langt tilbake i tid, men som kommer i skyggen av at mitt eget barn knytter meg kanskje mer til det stedet vi bor på i dag. Jeg har derfor lurt på om jeg i det hele tatt har noen tilknytning til stedet jeg kommer fra og eventuelt hva det skulle innebære.

Det er her de obligatoriske ordene kommer inn – og mitt litt raske svar på Nora sin utfordring. Jeg må innrømme at enkeltvis betyr ikke ordene så mye for meg. Løbeck var en fin lærer, som nok slet med å få formidlet sine faglige interesser til en gjeng mer eller mindre våkne elever. Jeg var nok ikke alltid så våken i alle fall. Jeg tenker at hans betydning ikke ligger så mye i den kunnskap han formidlet til oss, som i konsekvensene hans undervisning i norsk hadde. Da tenker jeg spesielt på måten undervisningen virket samlende på oss. Det er det som mest sitter igjen hos meg, og som en stor del av min stedstilknytning hviler på, det fellesskapet vi utviklet den gang. I norsktimene og andre timer, i pausene og fritida, gjennom konfliktene og diskusjonene og alle de opplevelsene vi hadde (og ikke hadde) sammen i de årene. Det betyr noe for meg. Og derfor setter jeg pris på at vi nå ser ut til å finne tilbake til noe av det.

Jeg håper at vi gjennom "Løbeck" skal kunne utvikle fellesskapet vårt videre. For å få til det, tror jeg det må være rom for å vise fram de mange ulike sider ved oss selv. Her kan vi, som Sigurd er opptatt av, være samfunnsborgere, men vi kan også være forbrukere, foreldre, forvirrede, frustrerte og forbannede og mange av de andre sidene ved våre liv som opptar oss i dag.

Og for å avslutte det hele, så vil jeg gjerne komme fram med noe som opptar meg en del for tida:
Er det noen som har en namdalsbunad størrelse pike til salgs, eller kjenner noen som har det?
PS! Det begynner å haste!

Vennlig hilsen
Gjertrud

Internett og angst

Kjære alle,

I går fikk den lyse idè å opprette denne bloggen, som en virtuell realisering av noe som ble lansert da jeg, Nora og Gjertrud møttes på utestedet Credo i Trondheim en hverdagskveld for noen uker siden. Jeg hadde samme dag rast litt fra meg på St. Olavs hospital, hvor min mor for nylig fikk amputert foten pga. kreft. Slike hendelser røsker tak i folk, og hvirvler opp mye, og gjorde meg så opphvirvlet at jeg fikk behov for å dele mine tanker med gamle klassevenninner, som stilte opp, slik gamle klassevenninner av den ordentlige sorten gjør. I et perspektiv av arbeidsledighet, sykdom og generell elendighet fikk vi en samtale som gikk dypere enn det trygge "Hva driver du med?" og hahaha. I denne sammenhengen oppstod ideen om å søke å gjenskape b-klassen som felles referanseramme og tilhørighetsfelt gjennom tidsskriftet Løbeck, i en situasjon hvor nettopp tilhørigheten til et større hele i samfunnet over hele linja er under press. Da min kjære morfar, den namdalske storbonden, døde noen dager senere, ble begravelsen en uke etter nok en påminnelse om verdien av tilhørighet, da Ranemsletta kirke var full av bygdefolk, og vi, karene i den indre krets, bar pater familias ut mellom oss, til tonene av Amazing grace, fra Kirkerommet ut i sola. Det var noe av det sterkeste og vakreste jeg har opplevd i mitt 33-årige liv.

Tilbake i Norges hovedstad Oslo, i min 37 m2 ettromsleilighet i Jens Bjelkesgate på Enerhaugen/Tøyen, med utsikt utover landets eneste skyline, blir disse opplevelsene av tilhørighet veldig verdifulle. Oslo lider, opplever jeg, av at det norske storsamfunnet ennå er av ung alder og egentlig aldri helt har blitt etablert. Oslo-tilværelsen er preget av rotløshet og manglende opplevelse av tilhørighet. Landets hovedstad er fullt av engstelige folk, som går på akkord med sin egen samvittighet, for ikke å miste en skjør tilhørighet til de sammenhengene man har klart å opprette. På denne måten blir byens splittet opp i en rekke lukkede miljøer, gjenger nærmest, hvor det er vanskelig å vinne innpass, med mindre man fullt ut kjøper gjengens virkelighetsbetraktning og stil.

Med min namdalske storbondebakgrunn opplever jeg denne situasjonen som ganske så provinsiell. Jeg skjønner ikke hvorfor vi som lever i et så rikt og velutviklet land skal gå rundt og krype for hverandre, hva vi skal være så redde for. Denne opplevelsen har jeg gått rundt med helt siden rektor-saka ved Namsos videregående, da medelevene i idehistorie ikke ville underskrive på vårt klagebrev på rektor Tranås, fordi de var engstelige for nedsatt standpunktkarakter. - Hva har standpunktkarakteren å si, når demokratiet står på spill, var vår reaksjon, trygg som jeg var med min namdalske storbonde middelklassebakgrunn på at verden uansett standpunktkarakter lå for mine føtter. - Jo, sånn er systemet, Sigurd, svarte namdalingene, som i standpunktkarakteren så et være eller ikke være i møtet med storsamfunnet.

Nå, vel etablert og arbeidsledig etter å ha mistet min faste jobb i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), skjønner jeg at denne namdalske ydmykheten overfor øvrigheita, i klar kontinuitet med middelalderen, ikke er et særnamdalsk fenomen, men preger hele landet. Hele Oslo framstår som en eneste stor ansamling engstelige namdalinger, som går rundt og er livredde for sin egen skygge.

Det er på denne bakgrunn at jeg er så glad for at mine gamle klassevenner ikke bare møtte meg i en presset situasjon i Trondheim, men også vet å sette pris på denne bloggen og gå i dialog. Da jeg opprettet den i går, skrev mitt åpningsinnlegg og mottok svar fra Nora, så skjedde det noe. Jeg fikk en smule angst. Svaret til Nora skrev jeg under påvirkning av denne angsten, og i hele går etterpå gikk jeg rundt og tenkte gjennom det jeg hadde skrevet og var redd for at jeg hadde sagt noe jeg ikke burde ha sagt. En slik blogg er noe annet enn den opprinnelige ideen om et tidsskrift Løbeck. Et tidsskrift har en treghet i seg og representerer en utvelgelsesprosess som gjør at det skrevne ord kommer på større avstand. På mange måter pakkes ordene inn i et organisatorisk apparat, og skjules av det ferdige produktet som er vel så mye en ting som en budbærer. Ved å ta i bruk internett og opprette denne bloggen så forsvinner denne beskyttelsesmekanismen, og bare ordene og budskapet står igjen i all sin nakenhet og med sin kraft.

I jobben jeg har bekledd som informasjonsansvarlig i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) ble jeg var internetts sprengkraft som informasjonskanal. E-post stod sentralt da vi senhøstes 2003 spredte informasjon om Kuchma-regimets maktovergrep mot den ukrainske forfatterforeningen, og i dagene som fulgte fikk vi svarmeldinger fra verden over fra interesserte som takket for informasjonen vi hadde viderebrakt. E-post og internett representerer en veldig påvirkningsmulighet for alle som har noe å formidle som ellers ikke kommer fram i offentligheten, noe jeg jo har. Konfrontert med sprengkraften i dette nye mediet så blir jeg samtidig ydmyk. Jeg bruker våpenet nådeløst mot folk som forveksler sin egen posisjon med sin egen person, slik Oslo-etablissementet har for vane, og ble 9. mars i år domfelt på dette grunnlag, for noe Oslo tingrett oppfattet som "krenkelse av en annens fred". Problemet er bare at de fredsforstyrrede er sentrale tillitsvalgte i Norges Fredslag, og nettopp gjør seg skyld i å forveksle maktposisjonen de besitter med sin egen posisjon. På samme vis har jeg satt lederne for Kopinor og min tidligere arbeidgiver under press, med det resultat at debattforumet jeg gjør bruk av på www.bevegelsen.no, nylig var stengt en uke etter skriftlig klage fra de berørte for sletting av mine innlegg. Affæren viser at de berørte opplever slik omtale som en belastning, og viser dermed mulighetene som ligger i internett som informasjonskanal.

Men dere, kjære b-klassinger, har jeg ingen grunn til å skulle sette under et slikt press. Det var det jeg var engstelig for at jeg var i ferd med å gjøre da jeg i mitt svarinnlegg til Nora trakk fram sovjetisk vitenskapsfilosofi og antydet det ene og det andre. Derfor ble jeg så lettet og glad da jeg forstod at jeg ikke hadde skremt dere bort, men at dere hadde lest det jeg skrev med glede og til inspirasjon, slik jeg leser det dere skriver på samme måte.

Må vi holde denne ånden ved like og videreutvikle den, og la denne bloggen Løbeck tjene til å avdekke vår tilhørighet og fremme vår trygghet som frie borgere i det selvstendige Norge. Det er i hvertfall noe jeg har stort behov for, under dagens litt pressede forhold på alle kanter.

Sigurd

Hvordan bloggen virker

Kjære b-klasse og alle rundt,

Det er fritt fram for alle å poste kommentarer til innleggene som er lagt ut. Inntil annet er bestemt fungerer jeg som redaktør for forumet. Innlegg må derfor sendes meg på sigurd.lydersen@sensewave.com, også foretar jeg publiseringen.

Så enkelt er det.

Vennligst
Sigurd

Velkommen til Løbeck!

Kjære alle,

Gunnar Løbeck var klasseforstander for b-klassen ved Namsos videregående skole fra 1987-1990, og denne bloggen er viet b-klassen og deres venner. Denne bloggen er åpen for alle, og eneste fellesnevner og begrensning på tematikk er at det som legges ut må stå i en mer eller mindre perifer sammenheng med hva de noen og tyve, eller var det tredve, elevene i b-klassen har befattet seg med og er opptatt av. Det burde borge for maksimalt romslige rammer, og er det noe som behøves i dag så er det romslighet.

Vi har oppkalt bloggen etter klasseforstander Løbeck for å vise ham vår hyllest. Løbeck gjorde et uutslettelig inntrykk på alle, med sin tilstedeværelse og ånd. Lærergjerningen glir over til kunst når norsktimen åpner med resitasjon av klassikerne. Forholdet til Løbeck var ikke bare problemfritt, og han sa slo i bordet når han mente vi gikk for langt. Samtidig var han åpen og inspirerte oss til å reflektere over de viktige temaene. Det handler om å våge å gi av seg selv, noe Løbeck gjorde til gangs og som vi er ham evige takknemlige for.

Jeg heter Sigurd Lydersen, og var elev i b-klassen. Min venn Gordon Ivan Johnsen besøkte meg i fjor sommer under mitt seks måneders opphold i Ukraina oppunder den oransje revolusjonen, og skal få æren av å åpne dette forumet med sin ros til meg, som kanskje ble oppfattet som b-klassens største bråkmaker:

Takk Sigurd Lydersen.
Jeg ble møtt av Sigurd Lydersen på flyplassen i Kiev sommeren 2004. Vi ble kjørt til avisa han hospiterte ved i Kiev. Lydersen intervjuet en sentral kvinne i opposisjonskampen mot Kuchma regimet. Han oversatte en del for meg. I avisa lyste blikkene opp når de hørte at jeg, lik som Lydersen, var fra Norge. At nordmenn kom til Ukraina lot de meg forstå at var spesiellt og at Sigurd sin hjelp i forhold til demokratiseringsprosessen i Ukraina var viktig. Vi forlot Kiev med nattoget i rettning Krim. Der viste Sigurd klar politisk teft ved å konsekvent bære en oransje caps med et av revolusjonenes slagord "JA" . Jeg skjemtes den oransje capsen han bar overalt. Han nektet å ta den av. "Makta rår" var svaret vi fikk på spørsmål om mulighetene for et annet resultat enn Kuchma ved det forestående valget. Folk fortalte om trusler, om å få beskjed om at de ville miste jobben ved annen stemmegivning enn på Kuchma. Jeg hadde fantastiske to uker i Ukraina. Traff et folk som håpet på forandring og jeg merket Sigurd Lydersens enorme kraft og vilje til å bidra. Jeg traff Alexander fra forfatterforeningen i Ukraina, som fortalte om støtten forfatterforeningen hadde fått fra Norge, ved å bli sett etter ovegrep fra Kuchmas soldater. Sigurd Lydersen var drivkraften bak at hans tidligere arbeidsgiver NFF skulle bry seg med overgrepene ovenfor forfatterne. Jeg ble meget godt mottatt i Ukraina som norsk. På besøk i Berlin for noen år tilbake hørte jeg dette; javel fra Norge ja, er ikke det et usolidarisk, rikt oljeland som preges av høyrekrefter hvor folk ikke bryr seg.
Med Vennlig hilsen Lærer ved Skullerud Voksenopplæringssenter Gordon Ivan Johnsen:
Tlf 41 66 26 98

Bloggen er herved åpnet!

Vennlig hilsen
Sigurd Lydersen